Beskyttet: Flymodus med dekning

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Advertisements

Dunk dunk sier hjertet. 

Jeg havnet på pam på fredag. På tvang. Nå er det søndag. Jeg er mer motivert for å kjempe, men skjønner ikke hvordan ting skal bli bedre. Men her går det ikke an å bli. Jeg har det skikkelig vondt inni meg. Er livredd. Ble lovet at det skulle være kvinner som kontakt men både i går kveld og i kveld har eg hatt menn. Jeg er livredd. Alle minner kommer tilbake selv om ting er gammelt. 
Betanien skulle ringe hit med info fredag, men det kom ingen info. Det må ha skjedd noe. Jeg tror kanskje ikke de har sviktet. Men hvem vet. 
Jeg mobiliserer mye. Har falt litt vekk når jeg ikke har klart å mobilisere mer. Jeg har det skikkelig vondt. 
Er redd jeg ikke kommer på Betanien i mirgen, redd de lurer meg. Enten her eller der. 
Når jeg legger meg ned dunker hjertet igjennom madrassen. Og når jeg går føles det ut som jeg mister fotfeste. 
Jeg må bare klare dette. Jeg må holde ut. Ting blir iallefall ikke bedre på dette huset. Det er ingen snakk, kun noen som ser inn vinduet i intervaller. Skvetter hver gang. 
Det var godt med litt frisk luft idag med en ansatt. Var ute i ca 15 min. Gjorde godt. Og det var fantastisk å få være med støttekontakten i leiligheten i går. Følte alt på nytt og alt var så stort. Det var bedre på haukeland enn her. På haukeland snakket de og det var ingen alarmer eller skrik. 
Nå krysser jeg fingrene på at jeg får komme på dps i morgen. 

Reisen som endte feil sted. 


Så ligger jeg her, bak låst dør på et isolat på haukeland sykehus. 
Det hele startet for en god tid tilbake. Jeg bestemte meg 98% sikkert i midten av juli. Tok til meg et annet navn for å gjøre en person glad. Jeg ville hedre han. Etterhvert i planleggingen ble det tilslutt 100% sikkert at dette var det rette å fullføre. Et planlagt besøk skulle først gjennomføres. Det var vondt men og godt. Følte jeg virkelig fikk avsluttet. 

En endring i planen førte til at jeg utførte det jeg skulle en dag før tiden. Jeg svelget 5 pakker med Paracet, en del Sobril og resten av dosetten. Jeg lå og ventet på at det skulle bli stille. Hjertet slo mot gulvet der jeg lå med kjempe vondt i magen. Når jeg senere våknet lå jeg i mitt eget spy på gulvet. Jeg kjappet meg å vaske og dusje bort oppkast. Alt var klart i leiligheten. Alt var ordnet. Alt boss var tømt, alt ryddet, men det skulle se uskyldig og bebodd ut. På posen min skrev jeg en hilsen til alle med koden på pc til alle brev til de som har og er betydningsfulle. Dette var viktig for meg. Jeg har kommet meg så langt, men føler livet ikke kommer seg lenger. Det gjør bare vondt inni meg, mens tanken på å sove for godt roer meg. 
Mens jeg vasket ventet jeg på å dø. Men det skjedde ingenting. Jeg prøvde å hoppe, men nei jeg ville ikke se slik ut. Jeg hadde håpet om å fremdeles dø av tablettene. Jeg spurte støttekontakten et hypotetisk spm om en kunne dø lenge etter en slik intox. Så kom den dårlige samvittigheten overfor henne når ho sikkert skjønte det var meg sjølv og ikkje et hypotetisk spm. Så lovte jeg å ta kontakt med akutteamet, hun kom ned. Taxi til legevakten og taxi opp på haukeland. Det var nervepirrende å ikke vite om jeg trengte behandling eller ikke. I følge blodprøvene ble det behandling. Jeg innrømmet kun to pakker med paracet, men det var fem. Men de spurte ikke flere ganger. Men blodprøve sa vell sitt. Ble jeg på haukeland eller om jeg ble videresendt til dpset jeg hører til. Klokken bikket tre og det ble bestemt full runde med motgift. Jeg ble liggende i tre etapper. Først en time, så fire, så seksten. Så ble det bestemt at jeg skulle få reise dit 1215. Men etter klokken ble to etterlyste de ambulansen som skulle frakte meg. Og da viste det seg at det var feil i bestillingen om at de hadde lagt inn feil dato. Så ble det mye telefoner mellom ambulanse og leger. Men endte med at jeg ikke fikk reist siden klokken bikket 1500 og da er det forsent å bli flyttet over til dps siden de er uten lege der etter tre. Så var neste spm sandviken, men det ser ut som jeg ikke skal dit. Ser ut som jeg skal bli verende her på observasjonsposten bak låst dør og fastvakt til i morgen. I går hadde jeg en mann som fastvakt hele ettermiddagen bak låst dør med nøkkelkort. Det er et rent helvete. Han kunne godt drepe meg, men å ta på meg var uaktuellt. Men han var ok. I natt en pratesalig godt voksen dame som hadde mange rare meninger. Så jobber det en sykepleier her som kommer fra hjemstedet mitt. Men de snakket igår om gastro posten, og det hadde vert verre siden familiemedlemmet til den dømte sykepleieren jobber på den posten. 
Kanskje lurte de meg bevisst ift dps. Kanskje jeg ikke er velkommen der. Kanskje jeg blir overvåket. Kanskje kanskje kanskje. Jeg blir sprø. Best å smile og gjøre som de sier. Men jeg orker ikke. Prøvde å skrive meg ut slik at jeg kunne dø for godt. Men fikk ikke skrive meg ut. Meningsløst alt sammen. 
Jeg er så skuffet fordi jeg ikke klarte det. Jeg er skikkelig lei meg. Dette har vært så nøye planlagt helt til det ikke gikk og jeg i tillegg gjorde dumme valg. Hadde jeg bare holdt kjeft hadde jeg mest sannsynlig hatt kalde hender idag og vært på en fantastisk reise. 
Hvorfor må jeg være så ærlig og samvittighetsfull? Hvorfor er det sånn? 
Jeg er fremdeles bevisst på mitt valg. Jeg har tatt et valg og står ved det. Men vil ikke at det skal gå ut over noen. Vil at alle blir ivaretatt og skal få det bra. Når jeg har tapt kampen så skal det ikke gå ut over andre. 
Hvordan veien blir nå er ganske usikkert. 

I går bæsjet jeg på meg. Men kviknet raskt til så fikk reddet buksen selv om trusen ikke klarte seg. Men engangs tena truser går vell an det og for en dag. 
Jeg er ferdig og makter lite. Ligger her og later som ingenting. 

Jeg var og er klar til slutten. Jeg kjempet meg inn til verden, jeg kjempet underveis. Og skal kjempe meg ut av denne verden. 

Pust til stjernene kommer! 


Lukt på blomsten – blås ut lyset! 

Vell etter mange ganger så fungerer ikke denne pusteteknikken. Jeg har pustet i firkant, jeg har pustet inn med munn og ut med nese og jeg har pustet alle veier, ut inn og inn og ut, men kroppen responderer ikke. Selvsagt får jeg puste, men pusten er tung og vanskelig. Den jobber motsatt. Husker innimellom ikke om det er ved innpust magen skal inn eller ut. 
Nå har jeg lagt i sengen og telt til 100, for så å telle fra 100 til null igjen, om og om igjen teller jeg fremlengs og baklengs. Jeg har skrudd på mindfullness appen, men jeg klarer ikke ligge eller sitte i ro. 
Dagene går forbi meg. Jeg sitter fast. Alt går raskere enn meg. Alle haster mens jeg er fastlenket. Jeg prøver å holde følget, men kroppen stritter i mot. Det som egentlig er enkelt og basalt er blitt vanskelig og rart. I går klarte jeg ikke ta medisinen min. Det er 5 dager siden jeg skiftet pose som eg skal gjøre hver dag. Men jeg klarer ikke forholde meg til det. Jeg vil heller dø enn å skifte pose en gang til. Jeg har brent meg også i går. Merket det først i dag tidlig. Jeg mister mer og mer kontroll. Jeg er sliten av meg selv. Jeg hater hele meg. Pappa har rett igjen. Og jeg klarer ikke sette ord på noe lenger. Jeg prøver å mode meg opp til hver gang en kontakt eller behandler vil snakke med meg. Men det sier stopp, og vipps er hodet tomt. 
Det er så mye som er så kapslet inn. Og jeg blir bare mer og mer avstengt. Stenger til og med meg selv ute inni meg. 

I går gjorde jeg meg klar, skulle klare å snakke med behandler, men neida, kom inn, såg på bokhyllene, permene satte meg helt ut. Jeg kan føle at de beveger seg mens jeg sitter i ro. Jeg kan føle at pappa er der hele tiden. Jeg må jobbe hardt for å holde hodet mitt tilstede. Jeg sliter intens med å ikke dissosiere. Tilslutt må jeg bare gå, uten at jeg klarer å si så mye. Jeg går derfra med stor mislykket følelse. Jeg kjenner tårene presser, men ikke f… om jeg vil ha tårer i tillegg. Da kommer slagene. 
Jeg er redd innimellom. Men jeg tør ikke gi beskjed. Jeg blir så liten da. Jeg vil ikke være liten. Jeg hater lille meg. Hadde jeg i det miste kunne vært like sterk som da jeg var liten når jeg blir liten nå så hadde det vært greit. Men jeg blir liten og avkledd. 
Hadde jeg kunnet snakke om alt som skjer så kanskje jeg hadde fått ro. Men det er forbudt. Og jeg vil ikke bli sett på som rar heller. Jeg vet for eksempel at pappa ikke er her. Men flere ganger for dagen tror jeg det. Jeg hører han. Som regel alene men av og til samarbeider både han og sykepleieren for å ta meg. De ler sammen. Jeg får grei beskjed om hvordan jeg skal ligge. Hører pappa klart og tydelig. Jeg snur meg til sånn at han kommer bedre til. Innerst inne burde jeg vite at jeg ikke trenger å verken høre eller gjøre det han sier. 

Kontakten min skulle komme inn halv to idag. Etter en stund i sengen så kjenner jeg som om pappa er her, og det kjennes helt virkelig. Jeg tar meg selv i å tenke at han må skynde seg å bli ferdig sånn at kontakten ikke ser han. Hallo???? Han er jo ikke her på ekte. Jeg blir fortvilet men kommer meg ingen vei. 
Jeg kan ikke ha på sko annet enn når jeg går. Når jeg sitter i ro så må de av. 
Det var vanskelig i timen på fredag. Mens behandler snakket så beveger helle rommet seg og jeg tror jeg sitter på fanget til pappa. Jeg ser for meg at behandler ser på og reagerer ikke. Men jeg vet også at han er ikke der. Men permene beveger seg. Det er for mange av de. Jeg klarer ikke se på de. 

Jeg glemmer med ett og stadig vekk at jeg er 34 år. 
Jeg kjenner at jeg orker ikke ha det slik jeg har det, uten å vite hva jeg skal gjøre. Jeg vil forsvinne. Jeg vil på ekte dø. Jeg orker ikke dette mer. Jeg står på stedet hvil. Jeg vil gi slipp. Prøver å tenke på ting som kan holde meg i livet. Hvorfor holdes det alltid noe igjen. Kanskje jeg skal ta til meg det om at jeg skal sette meg først fremst. Tror i tillegg at alle hadde hatt det bedre uten meg. Det er jeg sikker på. Hvorfor føler jeg en forpliktelse til å overleve? Jeg er bare et nummer i rekken. 

Navnet mitt og boken min er klar. Alt peker i samme retning, så hvorfor i helvete ligger jeg her? 

-Meningsløst

Takknemlighetens pris…


Det herjer inni meg. Kort tid til jeg fyller år. Enda et år er gått og jeg står plantet på to ben, vell og merke ni tær. 

Det er mye som foregår på samme tid. Bådde inni meg, men også utenfor. Mye blir tøyd og mye blir dradd i. Nye følelser og gamle sammen hånd i hånd. 

For en tid tilbake så fortalte jeg i ren paranoiditet angående behandlingssystemet om at min far tok kontakt. Jeg trodde seriøst at behandler og team hadde logget seg inn på min facebook og lest hva han hadde skrive. Eg ble så paranoid. Da brast hemmeligheten. Den brast så det sang etter. Den brast både på kontakt, men også vhsen. Plutselig så raknet det for meg. 

Jeg føler jeg har kjørt på rødt lys, sviktet  og gjort noe alvorlig gale og forbudt. Jeg kjenner jeg burde holdt klekkelig kjeft. 

Min far vil treffe meg. Han vil ha en siste gang med meg som vanlig. Jeg blir uteolig skiftende. Jeg vil ikke møte han, jeg vil ikke se han, jeg vil ikke gi han kroppen min. Jeg skammer meg. Jeg har møtt han flere ganger i voksen alder der han sier det er siste gamgen. Men blir det noen gang siste gangen. Jeg blir frem og tilbake. Jeg har til og meg masse vondt av han i det siste. 

Jeg både vet og ikke vet hva jeg skal gjøre. 

Life goes on and on…


Ja hva skal man ellers gjøre enn å eksistere? Jeg ser livet mitt på siden. På siden går jeg som tre personer. Den voksne går og går uten mening. Den lille er livredd og vil gi opp, mens fighteren i meg drar lengst. 

Jeg er spent denne uken. Jeg fyller år. Det er ikke noe jeg liker siden den bringer med seg skjelden noe godt. 

Friskt i minnet er videoen fra min 5 års dag. Med ALF kake og fem små lys. Jeg sitter der kledd i rosa og hvitt, med diadem og smiler. Jeg ser på filmen at jeg er glad. Det er synlig at gleden i meg er stor. Men etter en stund skurrer det på videobåndet, og der hopper melodi grand prix in, sikkert fra 1986 vil jeg tippe  og den ruller og går, faktisk ganske underholdende å se på dresser, kjoler og musikk fra 80′ tallet. Men midt i en sang uten at jeg husker hvilket land så starter skurringen igjen. (Var ganske irriterende med vhs bånd som skurret.) Det er video av lille meg igjen, denne gang med pappa. Litt lengre hår så muligens litt eldre enn 5 års bursdagen. Dette er verken bursdag eller glede. Det er en film som hadde blitt beslaglagt hos politiet. Jeg ligger der så liten, mens han er like stor som alltid. Jeg ble større etterhvert men han ble aldri mindre ekkel eller skummel. Det ble den samme skyggen på veggen uansett hvor mye eldre jeg ble, pappa var like mørk og ekkel på veggen ved siden av sengen. Nå i voksen alder skjønner hvorfor jeg så skyggen hans. 

Denne gangen stopper jeg filmen før den får mulighet til å skurre. 

Han vet ikke at jeg har den. Han vet ikke at jeg «ryddet» opp tingene hans når han flyttet ut fra dame nr 2 i rekken. Det ble sølvtøy, klær og en haug med vhs. Men det er kun den ene vhs kassetten som var i en slik form. 

Vell, 7 års dagen ble hakket noe verre, men desto bedre endte det. Pappa flyttet ut denne dagen. Mamma som er frivillig avholds drakk seg kjempe full. Så full at ho røykte. Eg har verken før eller etter sett ho verken røyke eller drikke. Vell feiringen av min dag har ikkje blitt bedre kan man si. Er blitt helt paranoid. Tror alt som skjer denne dagen er min feil siden jeg er født denne dagen. Pappa har helt rett i ting han gjentar seg si: 

  1. Du er satans ektefødte datter
  2. Du skulle aldri vært født
  3. Du kan kun brukes som en hore
  • Ja jeg skjønner ikke mye av dette livet, det blir mindre og mindre mening. 
  • Jeg skulle ønske jeg var død og var oppe hos bestemor
  • Ja, jeg er datteren av en satan, men tror ikke den ektefødte eventuelle datteren til satan er mitt navn, for så vidt jeg vet om alt forhistorisk så er den ingen med mitt navn som går rundt i 2016 på snart 34.
  • Men for all del, ja jeg er desverre datteren til en satan 
  • At han kaller seg det selv er jo litt vittig. Men for all del…

Vell, nå legger jeg meg for denne gang.